Energilagringsceller kan kategoriseres etter materiale i typer som litiumjernfosfat (LFP), ternært litium (NCM/NCA) og litiumtitanat (LTO). LFP-celler har blitt det vanlige valget på grunn av deres høye sikkerhet, lange sykluslevetid (typisk 3 000–6 000 sykluser) og lavere kostnad; Ternære litiumceller tilbyr høyere energitetthet (200–300 Wh/kg), men henger litt etter i kostnadseffektivitet og sikkerhet; Lithium Titanate-celler har en eksepsjonelt lang sykluslevetid (opptil 20 000 sykluser), men har lavere energitetthet.
Basert på emballasjeformatet klassifiseres celler som prismatiske, sylindriske eller poseceller. Prismatiske celler har en stabil struktur og høy plassutnyttelse; sylindriske celler (som 18650 og 21700) drar nytte av modne produksjonsprosesser og lave kostnader; poseceller tilbyr høy energitetthet og lav vekt, men har lavere mekanisk styrke.
Nøkkelytelsesindikatorer for energilagringsceller inkluderer energitetthet, effekttetthet, sykluslevetid, sikkerhet og kostnader. Nåværende industritrender favoriserer høyere energitetthet, lengre levetid og lavere kostnader, mens ytelsen forbedres gjennom nye materialer (f.eks. silisium-karbonanoder) og nye prosesser (f.eks. tørrelektrodeteknologi).
Når det gjelder bruksscenarier, bruker storskala energilagringsstasjoner hovedsakelig høykapasitets LFP-celler (280Ah eller større); energilagring i boliger har en tendens til å favorisere modulære design med kapasiteter under 100Ah; og kommersiell/industriell energilagring faller et sted i mellom. Disse cellene må fungere i koordinering med støtteutstyr - som for eksempel batteristyringssystemet (BMS) og Power Conversion System (PCS) - for å sikre sikker og effektiv systemdrift.
